Hva med Folkekirken?

I luthersk tradisjon er den katolske kirken den store skjøgen. Folk som Wycliff, Luther og Calvin var rimelig skarpe i sine uttalelser og skriverier omkring sitt syn på pavevelde. Wycliff hevdet paven var antikrist.

Til tross for reformasjonen er det i de kirkene som er nærmest den reformatiske arv liten avstand i mange ting. Teologien omkring dåp, nattverd og hvordan gudstjenesten utføres viser slektskapet. Vi ser også at mange i det teologiske miljøet knyttet til Livets Ord i Sverige beveger seg mot et katolsk ståsted. Ikke bare Ekman men hele det teologiske miljøet var i bevegelse den veien. Forklaringen på dette er at både Ekman og mange rundt han var lutherske teologer som ble dratt inn i den fornyelsen som trosbevegelsen en gang var. I ettertid har de mistet den ilden som en gang preget dem, og gått tilbake til sin lære og lagt mer vekt på den. For en lutheraner viser det seg at veien til katolisisme ikke nødvendigvis er så lang.
Ingen kan nekte for at Luther i sin tid var en modig mann som sto opp for det han trodde på. Og det var i særdeleshet avlaten og læren om frelse han kjempet mot. Han forsto at frelsen på ingen måte kan kjøpes, men gir gitt ved tro alene. Men en bør huske på at han slett ikke ville forlate den katolske kirke, han ble kastet ut. Hans ønske var forandring innen den katolske kirken, ikke en ny kirke.

Det er viktig å tenke over at Luther ikke var perfekt på noen måte. Han valgte å gå sammen med styresmaktene i Tyskland for å få til en reformasjon – og det fikk han til. Det kan se ut for at det kostet mer en det burde, da han ble korrupt og gav herskerne i landet mer makt enn han burde, innen kirken og dens lære. Opprinnelig mente han kirken skulle være skilt fra staten og styre seg selv.

Luthers teologi om stat og kirke der staten også er en tjener for Gud på verdslige områder, er til en grad bibelsk forankret. Paulus snakker om det. Men slik det utviklet seg ble det ille for alle som ikke delte Luthers lære. En fikk etter hvert forfølgelse av den reformerte leieren fra katolsk side, men en fikk også forfølgelse av andre fra luthersk hold. Kirken ble etter hvert en maktfaktor i samfunnet slik den katolske kirken. Makten ble flyttet til andre hender enn pavens, men makten ble i stor grad holdt av kirkens menn, sammen med de verdslige.
Frelst av nåde var Luthers viktigste poeng. Men det ble slik at barnedåpen ble veien inn til frelse, og den som var døpt var frelst. Ingen andre enn kirkens menn hadde anledning til å tale Guds Ord. Det er rimelig å si at på den andre side så fikk alle anledninger til å lese Bibelen og å ha et personlig forhold til Gud, men jeg er ikke overbevist om at kirken i det daglige gav folk en slik forkynnelse.

Frem til Hans Nielsen Hauges dager tror jeg kirken var en rimelig bedrøvelig sak her i Norge. Men Hans Nielsen Hauge satt startskuddet for en vekkelsesbevegelse som la grunnlaget for norsk bedehus og misjonsvirksomhet. Det er her vi har hatt det vitale livet i den lutherske leir her i Norge. Dette startet egentlig i Tyskland der en rikmann med navn Zinsendorft åpnet deler av sin landeiendom for forfulgte kristne. Her falt Den Hellige Ånd og en bønn og misjonsbevegelse ble født. Dette spredde seg også til Norge og til menigheten der Hauge vokste opp. Presten var med i det som på norsk kalles brødremenigheten og selv om Hauge var klar på at han var lutheraner, så var han påvirket av strømningene fra Tyskland. Haugianerne og brødremenigheten var da også sammen om å starte det som ble Det Norske Misjonsselskap, i tillegg til flere andre foreninger, blant annet en Israel misjon.
Min påstand er at statskirken frem til dags dato har stått mellom Gud og folket. De har vært en maktinstitusjon og ført en lære som hindrer folk fra livet og sannheten. Selv på 50 tallet, før liberal teologien tok over, forkynte norske prester at folk ble frelst gjennom barnedåp og at alle barnedøpte var frelst. I ettertid har liberal teologi tatt over og det er vanskelig å forstå om prester fortsatt tror på frelse og omvendelse, og om de tror på Guds Ord.

Det er sant at det er mange teologer og gode prester i Den Norske Kirke. Men jeg mistenker at mange av dem kom ut av bedehus og misjons sammenhenger, og fikk opplæring på plasser som for eksempel misjonsskolen i Stavanger.

Den katolske kirke og Den Norske Kirke står som institusjoner med slektskap langt utover det vi vanligvis tenker i Norge. Det evangeliet som Luther fant, er kommet i skyggen av dårlig lære der dåpen blir gjort til noe magisk, og en sunn forkynnelse om synd, dom og nåde ikke blir forkynt. Når Bibelen snakker om den store skjøgen, så snakker den også om skjøgens døtre som driver hor med kongene på jorden. Altså slipper de verdslig makt inn i kirken. Det passer godt på blant annet Den Norske Kirke.

Det er på tide å både riste av seg og å skille seg med de gamle institusjonelle kirkene. Fremtiden ser ikke lys ut. Presset fra både regjering og interessegrupper gir oss en folkekirke der alle skal ha rett til å delta med sitt. Vi ser at new age (fremmede religioner), homoekteskap og mange andre ting kommer inn og gjør folkekirken til en institusjon etter verdens veier, ikke Guds vei. En folkekirke er da også et passelig navn på en kirke der Guds Ord er vraket og menneskelige tanker regjerer. Guds kirke er felleskapet av de som er kommet til tro, og er et hellig og eksklusivt fellesskap der mennesker må komme til erkjennelse om synd og dom før de kan bli medlemmer. Eksklusivt men ikke ekskluderende bør en si. Men inkludering går ikke via å ti stille om synd og hva Guds Ord sier, det går i å være tro mot sannheten i kjærlighet slik Bibelen forteller oss.

Det kommer til å gå et vekkerrop over Norges land, og det vekkerropet kommer til å fortelle at Jesus kommer snart. Men det blir også et rop om å vende seg bort fra verdslig og synd. Og det må bli et vekkerrop om å gå ut av skjøgevesenet.